Historie

Navneendringene illustrerer hvordan rådets fokus har utvidet og utviklet seg gjennom årene. I begynnelsen var det hovedsakelig rettet mot helse og omsorg for eldre. Senere er områder som kultur, arbeidsliv, deltakelse, bolig, IKT og universell utforming også blitt viktige for rådet.

Siden 1970 har det vært 10 utgaver av rådet (t.o.m. 2013). Det har hatt 5 ledere og variert i størrelse fra 10 til 23 personer. Tidlig i rådets historie var statsforvaltningen godt representert sammen med ulike interesseorganisasjoner. Deretter besto rådene hovedsakelig av representanter fra kommunene (KS) og interesseorganisasjonene. Dernest fulgte en periode med sterk overvekt av interesseorganisasjonene, for til slutt å ende opp som i dag der flertallet av rådets medlemmer er direkte oppnevnt av regjeringen. Nedenfor har vi forsøkt å gi en kortfattet historisk oversikt fra det første rådet helt fram til i dag.

1970 – 1979
Forslaget om et eldrepolitisk råd ble lansert i en innstilling fra Eldreomsorgskomiteen i 1969. Regjeringen fremmet 3. juli 1970 en Kongelig resolusjon med forslag om å opprette Rådet for eldreomsorgen. I resolusjonen sto det at det var et ”sterkt behov for et allsidig sammensatt rådgivende organ for felles drøfting av prinsipielle synspunkter og planer for eldreomsorgen”.

Det første rådet (1970 -1974) besto av 17 medlemmer (senere 19), hvorav 11 var foreslått av ulike eldreorganisasjoner og 6 var fra Sosialdepartementet, Kommunaldepartementet og Familie- og forbrukerdepartementet. Gustav Vig ble oppnevnt som formann og fortsatte som det til 1979. Fokuset var primært rettet mot helse- og omsorgssaker som angikk eldre, for eksempel utbygging av alders- og sykehjem.

Ved oppnevningen av rådets andre periode (1974 – 1979) ble sammensetningen endret. Regjeringen ønsket flere representanter for kommunene (KS) og pensjonistene (Norsk Pensjonistforbund) og færre fra statsforvaltningen. Gustav Vig har skrevet at det var særlig to saker som var viktige i rådets første ni år: Kampen for rett til enerom på aldersinstitusjoner (1976) og kampen mot urimelige aldersgrenser i forskjellige verv (1978).

1979 – 1993
Det tredje rådet (1979 – 1985) ble ledet av Signe Marie Stray Ryssdal. Hun ble oppnevnt på personlig grunnlag og fortsatte som formann i 14 år helt frem til avslutningen av rådets femte periode i 1993. Ved oppnevnelsen i 1979 ønsket regjeringen å styrke representasjonen fra yrkes- og personalorganisasjonene. Det medførte at Norsk sosialsjeflag, Norsk sosionomforbund, Norsk kommuneforbund, Norsk sykepleierforbund og Norsk hjelpepleierforbund ble representert. Det innebar at rådet vokste til 23 representanter. Det ble videre presisert at oppnevningen skulle ”ta best mulig hensyn til faglig, geografisk, kjønnsmessig og politisk sammensetning”. Det tredje rådet hadde et bredere fokus enn de foregående og uttalte seg blant annet om demografi (alderssammensetning i befolkningen), diskriminering (aldersbestemmelser), forebyggende helse, pensjon og skatt.

Før oppnevningen av det fjerde rådet (1985 – 1989) hadde regjeringen foretatt en evaluering av rådets virksomhet. Den konkluderte med at rådet burde reduseres i størrelse, at mandatet skulle forenkles noe og at navnet skulle endres til Statens eldreråd. Rådet skulle nå være ”et rådgivende organ for Staten, regionale og lokale myndigheter og organisasjoner i spørsmål som angår eldre i samfunnet”. Det skulle bestå av ”representanter fra brukerorganisasjoner, yrkesorganisasjoner, administrasjon og frivillige organisasjoner”. Rådet besto til slutt likevel av over 20 personer, men organisasjonenes stilling var styrket. Rådet besto blant annet av medlemmer fra Norges Røde Kors, Norsk Pensjonistforbund, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norsk Folkehjelp, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norges Husmorforbund og Frelsesarmeen. Perioden innebar drøftinger og uttalelser om en rekke seniorpolitiske områder som omsorg, diskriminering, ernæring og deltakelse i folkevalgte organer. I ettertid er det nok likevel utarbeidelsen av retningslinjer for kommunale eldreråd (1986) og opphevelsen av aldersgrenser for å delta å offentlige styrer og råd (1987) som fremstår som viktigst.

I løpet av det rådets femte periode (1989 – 1993), ble kommunale og fylkeskommunale eldreråd lovpålagt (1992). Sentralt i denne perioden var derfor drøfting av utkastet til loven, men også andre juridiske forhold som berørte eldre ble drøftet og gitt uttalelser om: Vergemålsloven, forenklet folketrygdlov, lov om spesialisthelsetjenesten, lov om kommuner og fylkeskommuner, samt en rekke utkast til forskrifter innen helse. Mange av rådets tidligere kampsaker ble nå fremmet av myndighetene som forskrifter, NOU’er og høringsforslag, slik at rådet mer enn tidligere var et høringsorgan for offentlige myndigheter.

1993 – 2001
Det sjette rådet (1993-1997) ble ledet av Harriet Andreassen frem til hennes død i februar 1997 (nestleder Kjell Samuelsen overtok som leder det siste året i perioden). Rådet besto som i forrige periode av 23 medlemmer fra i alt 20 organisasjoner. Medlemmene var foreslått av sine respektive organisasjoner og formelt oppnevnt av regjeringen. Dette rådet fortsatte vekselvirksomheten mellom selvstendig pådriver og høringsorgan. Rådet var særlig opptatt av eldres levekår og kvaliteten på eldreomsorgen, men uttalte seg også om andre seniorpolitiske områder som eldres deltakelse i det politiske liv. I 1995 arrangerte rådet i samarbeid med EURAG en konferanse om eldreråd med deltakere fra 17 europeiske land. Konferansen vedtok en resolusjon som ble sendt til alle regjeringene i Europa med oppfordring om økt deltakelse og innflytelse for eldre. Rådets informasjonsvirksomhet ble mer omfattende enn tidligere. Bare i 1997 ble det distribuert 316.000 brosjyrer.

Statens eldreråds sjuende utgave (1998 – 2001) var slanket til 15 medlemmer og hadde Astrid Dirdal Hegrestad som leder. Organisasjonenes innflytelse var vesentlig redusert, slik at det var kun Norsk Pensjonistforbund som foreslo sine to representanter. Resten var personlig oppnevnte av regjeringen. Rådets overordnende formål var ”Å bedre levekårene for eldre generelt og eldre med særskilte behov for tiltak spesielt”. Følgende innsatsområder var prioritert: FNs prinsipper for eldre i verden (at disse ble innlemmet i myndighetens mål og planer), eldres levekår, helse- og sosialtjenester, eldres deltakelse (eldreråd og representasjon i valgte forsamlinger) og forebyggende arbeid. Nytt var et mer internasjonalt engasjement, blant annet med promotering av den norske eldrerådsmodellen på internasjonale konferanser.

2002 – 2009
I forbindelse med oppnevningen av det åttende rådet (2002 – 2005) endret rådet navn til Statens seniorråd og var ytterligere slanket ned til 10 personer. I mandatet fremgikk det at med seniorer mentes personer over 50 år. Endringen i navn og mandat signaliserte at rådet skulle beskjeftige seg med alle forhold som angikk seniorers levekår og muligheter for deltakelse i samfunns- og arbeidsliv. Astrid Nøklebye Heiberg ble oppnevnt som leder, Pensjonistforbundet foreslo to representanter og de sju øvrige var personlig oppnevnt av regjeringen. Rådet engasjerte seg aktivt i en rekke saker som påvirket seniorers hverdag, bl.a. pensjonsreformen, eldre innvandreres levekår og fysisk tilgjengelighet. Det ble arbeidet for verdighet og livskvalitet i eldreomsorgen, men dette rådets mandat var bredere enn for samtlige foregående råd. Derfor var deltakelse i folkevalgte organ, oppheving av øvre aldersgrenser i arbeidslivet, tilgang til kulturopplevelser (rådet foreslo å opprette Den kulturelle spaserstokken som regjeringen lanserte i 2006), tilpasning av boliger og fysisk aktivitet områder som rådet uttalte seg om. Rådet arbeidet for styrking av faktagrunnlaget om seniorer og utviklet handlingsplanen Ny seniorpolitikk som fikk mye omtale.

Alle utgavene av rådet har bedrevet informasjonsvirksomhet. Det har vært produsert brosjyrer og nyhetsskriv helt fra 1970 frem til dag. Men det var først ved oppnevnelsen av det niende rådet (2006 – 2009) at det fremgikk av mandatet at dette var en helt sentral del av rådets oppgave. Nå skulle rådet ”ha en veiviserfunksjon for publikum og private og offentlige instanser”, mens det tidligere kun hadde stått at man «skulle kunne drive utadrettet informasjon» (mandatet 2002). Veiviserfunksjonen ble ivaretatt gjennom en rekke utadrettede tiltak, men særlig ved opprettelsen av nettstedet seniorporten.no i 2007. Det niende rådet besto av 12 medlemmer og ble ledet av Ivar Leveraas, som også er oppnevnt som leder av tiende og foreløpig siste utgave av rådet. En viktig endring fra foregående råd var at representanter for nye etniske minoriteter kom med i rådet. En praksis som fortsatt gjelder. Rådet utarbeidet dokumentet Seniorpolitiske utfordringer 2006 – 2009 der det fremgikk hvilke temaer rådet ønsket å fokusere på, samt hvilke utfordringer innenfor hvert området man mente var viktigst. Temaene var: Deltakelse og innflytelse, bolig, IKT, arbeidsliv, kultur, fysisk aktivitet, helse og omsorg og aldersdiskriminering. Les dette rådets fireårsrapport her.

2010 – 2013
I 2010 ble den tiende utgaven av Statens seniorråd oppnevnt. Rådet ble oppnevnt frem til utgangen av 2013, hadde sitt første møte i juni 2010 og besto av 15 medlemmer. To av medlemmene var foreslått av Norsk Pensjonistforbund. Rådet var formelt underlagt Arbeidsdepartementet og hadde et sekretariat på tre personer lønnet av NAV. Leder var Ivar Leveraas og nestleder var Randi Bjørgen. Du finner en fyldig omtale av dette rådet her.