Aldersdiskriminering i arbeidslivet er forbudt ved lov. Men utenfor arbeidslivet er det fritt fram for forskjellsbehandling av folk på grunn av alder. Vårt diskrimineringslovverk omfatter ikke alder som diskrimineringsgrunnlag. Når Andebu kommune i Vestfold setter en øvre grense på 80 år for innbyggerne som skal få si sin mening om kommunesammenslutning, utelukkes en hel gruppe som kanskje har hatt den lengste botiden av alle i kommunen. Det er fullt lovlig. Og når konsulenten som gjennomførte undersøkelsen, svarer med å si at han bare fulgte bransjenormen, kan ingen hevde at den slags bransjenormer strider mot norsk lov.
Statens seniorråd mener at vi trenger et sterkere lovvern for eldre utenfor arbeidslivet. Det er viktig at alle mennesker, uansett alder behandles individuelt og ikke tillegges egenskaper utelukkende på grunnlag av sitt fødselsår.
I Norge er det gjort lite forskning på forekomst av diskriminering utenfor arbeidslivet. Men mangel på forskningsbasert dokumentasjon betyr ikke at behovet for et lovvern ikke er tilstede. EU har foreslått et likebehandlingsdirektiv for alder utenfor arbeidslivet. Ministerkomiteen i Europarådet anbefaler alle stater å ta inn et forbud mot aldersdiskriminering i sitt nasjonale lovverk. En rekke land som Sverige, Storbritannia, Nederland, Irland og Canada har allerede gjennomført dette. Det er på tide at Norge følger opp. Regjeringen arbeider i disse dager med en ny universell diskrimineringslov. Loven har som mål å samle de ulike diskrimineringsgrunnlagene som kjønn, funksjonshemning, seksuell legning osv. i en lov. Regjeringen har allerede fått utredet spørsmålet om også alder bør tas med. Utredningen konkluderte med at alder som diskrimineringsgrunnlag bør lovfestes.
Forbausende nok gikk to av våre største arbeidslivsorganisasjoner imot forslaget da utvalgsutredningen var ute på høring. Etter arbeidstakerorganisasjonen Virkes oppfatning er «usaklig forskjellsbehandling grunnet alder utenfor arbeidslivet sjeldent et problem.» Og landets tredje største arbeidsgiverforening, Spekter mener «det er funnet lite som kan begrunne et slikt behov».
Men vi trenger ikke gå lenger enn til regjeringen selv for å finne det første eksempel på en usaklig forskjellsbehandling. Lovendringen i pasient- og brukerrettighetsloven som ble gjort gjeldende fra 1. januar 2015, rettighetsfester brukerstyrt personlig assistanse (BPA), men bare for personer under 67 år. En slik aldersgrense er usaklig, da behovet for personlig assistanse ikke blir mindre om man passerer en aldersgrense.
Men også innen bank og forsikring, innen transporttjenester og næringsutøvelse, når det gjelder stipend og forskningsstøtte, IKT, kjøp av leilighet i borettslag, oppnevning til offentlige verv som eksempelvis meddommere og innen helse- og omsorg, opplever vi at eldre blir behandlet dårligere enn andre aldersgrupper og dermed blir diskriminert.
De fleste aldersgrenser som eksisterer i dag er fastsatt i en annen tid og i et samfunn med andre holdninger til alder som kriterium. Aldersgrenser på et område som i arbeidslivet, lett kan forplante seg til andre deler av samfunnslivet og til de eldre selv. Eldre vil pålegge seg selv begrensninger og med det kunne forsterke en usaklig forskjellsbehandling av sin aldersgruppe. Et lovforbud mot aldersdiskriminering utenfor arbeidslivet vil bidra til å bevisstgjøre oss alle på områder hvor usaklig forskjellsbehandling av eldre finner sted. Det vil gi oss et bilde av problemets omfang og åpne muligheter for å vinne ny kunnskap om hvorfor dette skjer.
Legg igjen en kommentar